Det er intenst aa vaere her. Vi jobber fire timer daglig, likevel, naar vi kommer hjem kjennes det ut som en trippelvakt er over. Hvorfor?
Virkeligheten er: raa, enkel, brutal. Intens.
Barnehjemmet som vi etterhvert har begynt aa jobbe paa, i tillegg til jobben paa klinikk og Creer senteret, har knust hjertene vaare. Smaa babyer som ifoelge personalet ikke skal holdes og troestes for dette skjemmer barna bort. Understimulerte til det punkt at de ikke kan loefte hodet. Andre har ikke kraft til aa holde en hand. Naar de loeftes opp knuger de seg inntil. Det er ni smaa babyer med sterke behov og toppen to paa jobb. Om kveldene og i helgene er det en. Alt som skal gjoeres, blir gjort med samlebaandsfunksjon mate, sove, mate, sove, skift, sove. For de litt stoerre barna er det sjelden lek. Naa skal vi ha to uker fri fra jobben her. I foelge personalet paa grunn av oppussing. Spesielt? Det synes vi og. Hva med barna?
Klinikken er og langt fra idyll. Ettersom tiden gaar ser vi stadig mer og mer av elendigheten og hva som skuler seg bak smil og fasade. Vi ser svikt i system, rutiner, smittevern og oppfoelging. Og vi har ikke autoritet til aa endre. Det er mildt sagt frustrerende aa jobbe slik.
Hele tiden er klinikken full av folk. Ofte er flere pasienter inne hos legen samtidig. Taushetsplikt? Dette begrepet finnes ikke. Sykdommer som er tabubelagte legges det ut om saa alle kan hoere.
Her har vi sett og forstatt at det er viktig aa se fin ut, selv om huset er laget av bambus og livet kanskje egentlig ikke er saa lett aa leve. Fine klaer kan lure folk til aa tro at alt er bra..
Men hva med
-Alle de underaernaerte babyene?
-Jenta paa fire aar som doer av leukemi fordi ingen kan betale for behandlinger?
- Den gamle mannen med langtkommen tuberkulose, saar, utslitt ansikt, og ingen mulighet for aa klare seg selv. Og ingen form for system til aa hjelpe.
Det er mye noed og fattigdom her. Mange klarer seg, jobber og faar det til aa gaa rundt. Andre ikke.
Livet i nord i Guayaquil kan vaere raatt, brutalt, intenst. Men det er ogsaa mye vakkert.
Vi er tett paa livet, rett og slett.
Model Baju Batik Anak Muda Modern
for 8 år siden
4 kommentarer:
ååå, eg har fri fra jobb idag, så da fikk eg ordenlig tid til å oppdatere meg på livet dåkkas i ecuador... så nå sitte eg her å grine for meg sjøl, veldig rørt over det sterke innlegget...
uff så grusom, uforståelig, men likevel virkelig... sterkt!
men håpe hvertfall dåkke har det fint. Ser at det ikkje bare e grusomheter, godt å se litt bilder fra utflukter og å høre om bursdag og opplevelser! lær mye, med alle sanser! :) Glede meg til videre oppdateringer! Stor klem fra Birgitte
Heihei!!!
De har virkelig en utforedrende jobb!! E så urettferdig at me i norge klage på helsevesenet og alt sosiale tjenester og så høre me koss det e i andre land!! Me har ingenting å klage på i forhold te dei som ikkje har noen rettigheter!! Skikkelig tankevekker å lese bloggen dekas!!
De gjer en utrulig viktig jobb!! Stå på!!!
Klem!
Kjære jenter.
Veldig kjekt å se bilder av dere. Fire flotte jenter som gjør en liten ( men dyrebar ) forskjell i hverdagen for andre, - om enn ikke varig, så i hvert fall i nuet og for de ukene dere er der. Intenst, sårt og uforståelig, - og samtidig menigsfullt og stort å få bidra ørlite grann. Vi er glade og takknemlige over å vite at dere er i en viktig tjeneste.
Hilsen fra mamma og pappa vae
Det snør, det snør, tiddelibom. Nyt varmen jenter:) Her (I drammen) våknet vi til MASSE snø og fult bilkaos. Kos dere med de 30 gradene deres dere. Vi er IKKE misunnelige:) Klem klem
Legg inn en kommentar